Hvorfor jeg ikke vil ha en fjelltopp-tro

Se for deg at du er på toppen av et fjell. Du ser over verden som spriker under, farger og former smelter sammen til et vakkert veggteppe. Det er utrolig.

Tenk nå et øyeblikk. Hvordan kom du deg dit? Klatret du? Flyr du? Hvordan kommer du deg ned?

Fjelltoppene er strålende vakre. Jeg elsker rart og stille ærefrykt. De bygger min tro så mye. Men vi kan ikke bli der. Så hva skjer med vår tro når vi kommer ned?

Min mann og jeg dro på tur da vi var i New Hampshire for år siden. Jeg er ikke flink til å klatre opp bratte stigninger, så jeg valgte det som virket minst strengt i området: Red Hill. Jeg regnet med at jeg kunne takle en bakke. Lite visste jeg at New Hamphires definisjon av en høyde var annerledes enn min egen.

Vi begynte turen tidlig på ettermiddagen, og planla en time eller to før vi var tilbake til hotellet. På vei ut, virket alt o.k., helt til vi forlot parkeringsplassen.

Vi var for nær bakken til å se den for hva den egentlig var, et fjell. Så vi kom oss opp. Vi gikk og gikk og så på naturen og pratet til pusten ble viktigere. Vi var fast bestemt på at vi var i nærheten, så vi fortsatte. Jeg har kanskje blitt passert av en 70 åring. Snøfnugg falt forsiktig på bare armer. Treetops så så nær og vi fortsatte.

Bekymringen steg om vi ville komme oss dit og tilbake før det ble mørkt. Da vi tenkte å snu den vakre kvinnen som passerte oss, hadde vært på toppen og nå kom ned bakken. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hun må ha sett utseendet på ansiktet mitt og gitt en forsikring om at vi nesten var der. Jeg smilte svakt, og vi fortsatte.

Visst nok gjorde vi det til toppen. Utsikten var vakker, og vi likte å undre oss over Guds skjønnhet. Reisen vår gikk mye raskere, og vi var tilbake på hotellet rett før middag.

Fjelltoppene er flotte. Vårt sikkert var vakkert. Men når vi snakker om den turen, vet du hva vi snakker om? Reisen.

Vi bruker 5% av tiden vår på toppen. Jeg vil se Gud i de 95%.

Vi ler av vår uerfarenhet og at jeg klager. Vi husker snøfnugg og den herlige kvinnen på 35 år. Vi erter om hvem som ville snu og lurer på hvorfor de kalte det en bakke.

Når vi tenker på vår tro, vil jeg heller ha det bra på reisen enn destinasjonen, det vanlige over det ekstraordinære. Vi bruker 5% av tiden vår på toppen. Jeg vil se Gud i de 95%.

Det er ikke noe som benekter at fjelltoppen er stor. Resten er vanlig, den ene foten foran den andre, klatrer opp, går ned, hviler i dalen. Jeg vil ha Gud på de stedene.

Hvis vi bare venter på å ha tro når vi er på fjelltoppen, savner vi Gud på reisen. Finne vår tro underveis, er vi bygd opp hele tiden. Heldigvis er han der for begge deler.

Bare vent ikke til å tro til du har nådd fjelltoppen. Han er der hvert steg (eller stopp) underveis.

Opprinnelig publisert på www.myinkdance.com 3. mai 2017.