9/11 førte til den beste jobben i mitt liv

Copyright Oceania Cruises.

America's D-Day.

Vi glemmer det aldri. Hvor vi var. Hva vi gjorde. Hvordan det føltes.

HVORDAN DET påvirket oss.

Jeg jobbet for en liten cruiselinje. Orientlinjer. Vi hadde to skip. Marco Polo og The Crown Odyssey.

Jobben min var på lager. Og nei, det innebar ikke telling av kniver og gafler og lin og mer.

Det involverte passasjerer. Hvordan flytte dem rundt. Når du skal gi gratis oppgraderinger. Når du skal selge oppgraderinger til mindre enn den faktiske prisen. Tilordne garantisalg til faktiske hytter.

Prosessen er mer komplisert enn folk er klar over. Jeg var fremdeles i en "lærende" lærlingfase, under tilsyn av en effektiv, kompetent, ung kvinne.

9/11 var en tirsdag.

Jeg sto ved skrivebordet mitt og stirret på en dekkplan fra Marco Polo da sjefen min stormet inn med de skjebnesvangre ordene,

"De har truffet Twin Towers.

Verden min snudde opp ned.

Marco Polo var i Østersjøen. Heldigvis var passasjerene hennes i Berlin.

Kronen Odyssey var i Roma. Det tok noen av passasjerene hennes lang tid å komme seg hjem.

Mannen min lå på sykehuset og ventet på bypassoperasjon med fem hjerter.

Sønnen min var i lufta, på vei fra Boston.

Min gravide og hektiske svigerdatter på telefon.

Vi visste alle nøyaktig hvor vi var, hva vi gjorde og hva som skjedde i livene våre.

Orient Lines var et datterselskap av Norwegian Cruise Lines. Som på den tiden var langt nede på totempolen til en Malaysia-basert gruppe.

https://en.wikipedia.org/wiki/Norwegian_Cruise_Line

Orient var et lite selskap. Jeg hadde friheten til å gå ned i gangen til passasjertjenestens kontor, hvis jeg ville. Det var et "hjemmekoselig" sted. En stor familie.

Så kom 9/11.

Avgjørelser kom fra høyt.

Kontoret stengte. Noen ansatte fikk det gylne håndtrykket. Andre, call center-ansatte, ble satt opp for å jobbe hjemmefra. De venstre var forventet å pendle til NCL i Miami.

Pendelen min på femten minutter skulle bli en time. I vanvittig trafikk. Jeg ba om Golden Handshake og ble nektet.

Det var Miami eller uten jobb.

Overlegen min sluttet.

Jeg dro til Miami.

Rettssak ved brann.

Uten veiledning og ingen tilsyn fant jeg meg selv ansvarlig for lagerbeholdningen for de to orienteringsskipene. Passasjertjenester-direktørens kontor nede i gangen er nå bare et minne.

Liten hemmelighet her. Cruise Lines oversalg også. Akkurat som flyselskaper. De gjør det i form av garantier.

Det ville være flere hytter tilgjengelig i de høyere kategoriene. Men de vil “garantere” i en lavere kategori. For eksempel en kategori D.

Det betyr at du vil ha en hytte. Kategori D eller bedre. Senk aldri.

Kommer knasende tid når cruisedokumenter må ut, disse garantiene må tilordnes hytter.

Jeg satte meg. Tidligere passasjerer som først ble oppgradert uten kostnad. Lojale støttespillere. Og selvfølgelig var det enhver ledelse som skyldte en tjeneste eller ønsket å favorisere.

Neste ville være de eldste bestillingene.

Men garantier er et farlig spill. På et tidspunkt må du stenge skipet for salg.

Uerfaren og overveldet holdt jeg ikke et godt nok øye med Marco Polo.

Det oversolges.

Det var ingen vei på Guds grønne jord. Jeg skulle klare den seilingen.

Min fantastiske assistent nærmet seg passasjerene. Hun tigget, kajolert, tilbød andre seilinger, ga bort penger.

Fortsatt forble problemet.

Marco Polo hadde, av grunner som jeg aldri forsto, et ekstremt lojal følge. Passasjerer vil ha den samme hytta, spørre hvem steward ville være, kapteinen, cruisedirektøren som har ansvaret for underholdning.

Hun fraktet 850 passasjerer. Men for å blande problemene mine, begrenste vi henne på cruise til Antarktis traktatområdet til 400–450 passasjerer.

https://en.wikipedia.org/wiki/MS_Marco_Polo

Jeg sov ikke og spiste veldig lite i to uker mens jeg jobbet med dette. Det endte med noen ulykkelige passasjerer og mye penger brukt for å stille dem i ro.

Jeg svømte i en cruiselinje med haier, ingen livbelte, vei ut av komfortsonen min og over hodet.

En vanskelig leksjon, men en som jeg vil sette pris på i dagene som kommer.

Norske Cruise Lines er store. Jeg var en liten tein i en enorm maskin.

Jeg delte et arbeidsområde med to NCL-damer. Den ene, da hun kom om morgenen, skulle henge jakken, legge ned vesken og slå på radioen.

På rapmusikk.

Det var ingenting jeg kunne gjøre. Radioer fikk lov. Ingen andre ble plaget. Jeg var den nye foreldreløse på blokka.

Jeg fikk en liten CD-spiller og et par gode øretelefoner. Beethoven, Schubert, Verdi og lignende ble mine daglige følgesvenner.

De få menneskene som også hadde kommet fra Orient, var ikke i min "stamme." Det var ingen å snakke med. Ingen skulder å gråte på. Ingen som deler problemene mine.

Ingen "familie" -følelse.

Jeg følte meg ubetydelig. Jeg var ubetydelig.

Den nye veilederen min var en snill ung kvinne jeg ikke tror hadde peiling på hva jeg gjorde. Selv hadde jeg spurt, som jeg ikke gjorde det, hadde hun ikke visst hvordan hun skulle hjelpe.

Desperat ulykkelig jobbet jeg. Og håpet. Og ba. En liten fugl hadde twitret en sang om utlevering og mulighet.

En dag kom samtalen.

"Vi starter en ny cruiselinje. Er du interessert?"

Den enkle frasen åpnet døren til den mest spennende og morsomme arbeidsopplevelsen i livet mitt.

Året var 2002. Selskapet -

Oceania Cruise Lines

https://en.wikipedia.org/wiki/Oceania_Cruises

Vi var et skjelettbesetning på kontoret dagen døren åpnet i januar 2003 og telefonene ble slått på. Ledelse, regnskap, dokumentasjon, det grunnleggende.

I kundesenteret? Fem av oss.

Det er umulig å beskrive spenningen og forventningen om å vente på at telefonen ringer for første gang. Tenk nervøs latter og svette hender og skift fra side til side. Dumme bemerkninger som flyr rundt. Jeg skulle ønske jeg kunne huske hvem av oss som var den heldige.

Jeg var tilbake med familien! Min tidligere stamme fra Orient. Noen få nykommere. Og Oceania var liten nok til at de du ikke kjente, snart ble familie.

Vi hadde ett skip.

Regattaen.

Kjøpt fra Renaissance Cruise Lines som heller ikke overlevde 9/11.

Fire av oss ble sendt til Marseilles for å gjøre oss kjent med henne.

Hun lå i en våt dokke under innpakning. Vi spiste med mannskapet og resten av tiden, notatbok i hånden krabbet jeg over hele skipet.

· Hytter. Hvor mange med balkong? Hvor mange suiter? Hvor mange med portholes?

· Handikaphytter. Har dusjen skinner? Kan en rullestol få plass? Er toalettene høye nok?

· Svømmebasseng. Hvor dypt? Hvor mange trinn skal du komme inn?

· Skjønnhetssalong. Hvor mange stasjoner for vask og tørking?

· Hvor mange livbåter?

Jeg skrev en “manual” som ble livslinjen til senteret i de første dagene.

Kontoret var i live. Bølger med energi kruset gjennom luften. Å gå var umulig. Jeg hoppet over hvor enn jeg gikk. Høye hæler og alt.

Vi hadde bare ett og ett mål. Fyll det skipet og gjør Oceania til den beste nye ungen på blokken.

Vi hadde hatt en spesielt god uke da administrerende direktør vår gikk inn, en knyttneve full av regninger i hånden, og ga hver av oss en 100,00 dollar regning.

Å ja, det var dagene.

Jeg skulle ønske jeg hadde et bedre ordforråd for å beskrive gleden jeg følte å jobbe der. Jeg kunne ikke ventet med å komme på jobb om morgenen. Det var virkelig fantastisk.

Så kom tiden da Regattaen skulle reise på jomfruturen. Jeg husker at jeg satt ved pulten min og ingensteds kom tanken -

"Hva med cruisedokumenter?"

Vi ble ikke datastyrt!

Vi fikk dem skrevet ut og møtte deretter oppgaven med å få dem sendt.

Bøyde knær og ydmyk tigging ga foldemaskinen fra kunstavdelingen. Som vi klarte å ødelegge i løpet av de første 100 eller så av folding. Den stakkars lille maskinen var aldri beregnet til å gjøre tunge oppgaver.

Desperate tiltak krever teamarbeid.

Vi brettet dokumentene for den første seilingen. Fikk dem ut. Fikk dem fullført.

I tide.

Oceania vokste. Jeg forlot Call Center og gikk tilbake til min elskede sjonglering av hytter og mer. Jeg hadde for vane å snakke med meg selv og en morgen, da jeg hadde klart å rydde en spesielt kliss seiling, lente meg tilbake og sa -

"Jeg er så flink at jeg ikke tåler det!"

Noen banket meg på skulderen.

Jeg snudde meg for å finne finansdirektøren som sto der med et stort glis.

"Jeg trodde jeg skulle bedre å klappe deg på ryggen, da du sannsynligvis ikke kan nå dit."

Det er den typen sted det var. Vi jobbet hardt. Vi hadde problemer. Vi løste dem. Vi fikk venner. Vi tok vare på hverandre. Vi hadde det gøy.

Min Orient Mentor, som hadde tilbudt meg jobben i Oceania da jeg satt i sekk og aske på NCL, var der. Døren hennes var åpen da jeg trengte den.

Jeg forlot Oceania med et tungt hjerte da jeg forlot Florida. Jeg har holdt kontakten med noen få kolleger fra de årene. Vi snakker ikke så mye, eller ofte. Men vi deler et bånd.

Oppstarten som var Oceania.

Denne historien er publisert i The Startup, Middels største entreprenørskapspublikasjon fulgt av +445.678 personer.

Abonner for å motta topphistoriene våre her.