Når du våkner i en dystopi: 500 ord

Jeg våknet i morges og følte behov for å bruke papir og blyant for å skrive ned disse tankene, som om blyant på en side gir tankene mer mening eller gjør dem til sannhet:

Jeg våknet opp i et bensinopplyst, alternativt falske, falske nyhetsrealitetsprogram om en virkelighet, der gårsdagens “dette er ikke en drill” kjernefysisk nødsituasjonsalarm var, faktisk, en veldig dårlig tidsregulering av fingeren. Var det en drill eller var det ikke? Var det en prank, eller… jeg grøsser og stenger ute tanken. Så den neste [ikke hvis, men når den kommer] vil ha litt mindre troverdighet. Jeg våknet med å la den tanken synke inn.

Jeg våknet i dag, engstelig etter en semi-anstendig nattesøvn i en varm seng med rene laken. Jeg skulle ikke ha noen bekymringer; med alle tiltak, "livet er bra." Jeg er takknemlig for å våkne. Jeg er takknemlig for helsen min og jobben min og taket over hodet og hunden min.

Jeg våknet og tenkte, “men….” Vi er alle hjelpeløse på en veldig dyptgående måte: Mitt liv, våre kollektive liv, er i (etter sigende veldig små) hender av en selvopptatt, usikker, narsissistisk, rasistisk mann- barn som heldigvis på grunn av tidssoner (som eksisterer på grunn av, vet du, vitenskap ...), ikke så på hans morgen FoxNews propagandastrøm, ikke engang var klar over at det skjedde. Det, i og for seg, skal være grufullt. Men vi lever i en kylling liten / gutt som gråt ulv / keiserens nye klær / utseende, ekorn! virkelighetsmerke.

Jeg våknet i dag og trodde at bomber som ble lansert på grunn av uvitenhet og usikkerhet ikke diskriminerer.

Jeg våknet i dag, engstelig fordi jeg på en uke flyr til et av disse “shithole-landene” for soukene, maten, kulturen, de varme og gjestfrie menneskene, arkitekturen, fargene, landskapet, språket (e) , de nye opplevelsene. Og jeg blir stadig mer bekymret for at hver gang jeg trekker ut det blåbundne, betydelig stemplede, mer fylte-enn-ikke-passet mitt på fremmed jord, at jeg er den fra et laksjeland. Jeg meldte meg ikke på dette.

Jeg våknet verdenssliten i dag, og solen har bare kommet opp.

Men her er tingen: Jeg er ikke skjør. Jeg er ikke et generelt engstelig menneske. Det føles som om de siste 16 månedene har blitt levd i et slags dysfunksjonelt forhold, en dystopisk snøklode, der vi som nasjon har gitt godtgjørelser for og normalisert det vileste av menneskelige tendenser; og de som ikke blir blendet av de store lysene, blir gradvis samtidig mer skamme og maktesløse, og vår uklarhet forverres * hver dag. Jeg er generelt overbevist om at vi (de vil) bli kvitt den oransje dammen avskum som plager Det hvite hus. Jeg håper at dette landet vil være sterkere, mer tolerant, mindre hatefullt og bedre samlet når dette er over. Det som gjør meg rastløs dette og de fleste morgener er hvilke kropper (ekte og ordspråklig) som skal begraves i kratrene som denne administrasjonen har revet opp. Hva ligger i kjølvannet? Når blir jeg stolt av hvor jeg er fra igjen?

Jeg våknet med en vinterlig melankoli i dag, trenger litt skogsterapi og kanskje en kopp myntete.

* NB: Jeg liker at ordet forverres. Jeg liker ordet utrolig. Det var morsomt å bruke de to sammen i en setning.

Hvis du likte denne historien, så klapp. Det vil få meg til å føle meg litt bedre med menneskeheten i dag, uansett hvor du er fra. Og klapper / liker vil hjelpe meg med å få ordene mine ut til flere som ellers ikke kan lese dem. Merci.