Slik løper du en tur når reiseplanene dine ikke trener - Transport kan være en tispe når bussen går uten deg

Bussen dro uten oss! Vi var strandet, ingen kluter, penniless og shoeless det eneste å gjøre var å ta en tur.

Mitt lystige band med reisende hadde en siste historie å fortelle før de skiltes måter, inkludert en leksjon i å haike en tur, i Mexico.

Lenge før Cancun hadde høyhus, hotell, restauranter, kjøpesentre og mye trafikk var det ikke mer enn et busstopp og et innkjøringspunkt for å komme til Isla Mujeres, Island of Woman.

Isla Mujeres var en liten øy fylt av unge reisende. Min gruppe av nyopprettede venner og jeg hadde utslitt opplevelsen på øya. Det var en bitteliten øy du kunne stå i midten og se havet på begge sider, og lengden var ikke mye større enn det heller. Man kan bare legge seg på stranden i så mange uker.

Vi hoppet på fergen, en robåt med en liten påhengsmotor og satte kursen tilbake til Cancun. De fem av oss skulle videre til Merida derfra. Merida var en mellomstor by med et fengsel som tiltrakk seg mange gringoer som ønsket å kjøpe hengekøyene fangene tjente for penger for å overleve. Derfra ble jeg på vei til Guatemala og de fleste av de andre skulle videre til Alaska.

Våre reisende reiste ombord på bussen, og tullete en venn og jeg dro for litt vann. Vi hørte bussen starte opp og løp ut for å se støvet bøye opp fra dekkene når det gikk ut. Vennene våre vinket fra bakvinduet.

Til å begynne med syntes de alle at det var morsomt før de skjønte at bussjåføren virkelig ikke kom til å stoppe. Jeg hadde kanskje gått med morsomme også hvis jeg hadde vært på bussen. Vent på det ...

Alle våre penger, kluter og til og med sko lå på avgangsbussen. Varm og penniløs var det ikke annet valg enn å haike. Det tok flere forsøk til jeg stod foran foran i de korte shortsene mine. Jeg nevnte ikke at kameraten min var en fyr med langt hår, skjegg, skjortefri og skoenløs, men flott å se på det. Jeg kunne ha blitt strandet med noen mindre tiltalende, men hans blå øyne hjalp ikke med en tur.

Her er en reise - hold alltid noen pesos eller dollar i lommen, og hvis du går av bussen, ta nøklene.

En gammel utleveringsbil, med bokser stablet i ryggen, stoppet for oss. Ja, de gikk forbi Merida, de ville slippe oss i utkanten av byen. Det var en lang tur i solen i den åpne toppbilen. Vi satt på store Galleta (cracker) bokser stablet til rekkverket. Etter å ha fått le, tok de tre meksikanerne i forsetet synd på oss og ga oss et par øl.

Tre timer senere, solbrent og blåst, gjorde vi det. Vi vinket farvel og takket våre reddere i utkanten av byen.

Etter å ha klatret av abboren vår med kakevann hadde jeg Galletta påtrykt baken i flere dager. Mellom oss to hadde vi ikke nok bytte til bussen. De korte shortsene kom godt med igjen, skiltingen jeg viste på baksiden var en showstopper, eller jeg burde si en bussstopp; vi fikk en gratis tur til byen.

Vi fant etter hvert vennene våre på et hotell i sentrum. Til slutt viste det seg at spøken var på dem. Da de ankom Merida måtte de bære all bagasjen vi la igjen på bussen. I disse dager reiste jeg med 5 stykker rød matchende samsonitt som var overfylt og tung. Latteren stoppet der. De kunne ha foretrukket et esel fremfor den bussen. Jeg ba deg om å vente på det.

Jeg har aldri hatt trang til en Galletta igjen.

Takk til Pexels for Photo.

C2017 D.Amundson